«Trodde aldri det skulle bli noe av deg»

Fredrikstad- jenta Frøya Linnea Gathen gikk ut av videregående skole med toppkarakterer og kom inn på drømmestudiet, Psykologi ved NTNU Trondheim. Hun kunne ikke klokka før i 7. klasse og fikk aldri til å skrive dagbok. Til og med mormoren fleipet, trodde aldri det skulle bli noe av deg.

 

Tekst og foto: Tone Skredderbakken, journalist 

 

På barneskolen husker hun seg selv som ei jente med stor interesse for skolen, som både tegnet og lekte mye. Men læringen kom ikke like fort på plass. Moren reagerte tidlig på dette og mente at det var noe som skurret. Frøya hadde stor lidenskap for å lære og forstå, men ble hengende etter medelevene.  

– Jeg likte skolen og elsket jo å lære, forteller hun entusiastisk.  

Som mange andre opplevde hun på barneskolen en del ustabilitet ved å ha forskjellige lærere hvert år og lite oppfølging. Moren hennes var ofte frustrert, men veldig ressurssterk og jobbet hardt for å følge opp datteren. Frøya forteller også at moren hadde lenge mistanken om datterens lese- og skrivevansker, men ble fort avfeid. Lærere tok det rett og slett ikke seriøst.  

– Jeg tenkte det var en svakhet å skrive noe feil. Jeg visket ut, prøvde på nytt, hele tiden. Det å lese oppgaven og ikke forstå den, ble ofte stressende.  Men selv om jeg slet med lesingen forstod jeg innholdet ved muntlig fortelling, forklarer hun.  

På barneskolen var det også mye gloser og pugging. Elevene i klassen klarte nesten alle, Frøya klarte ingen. Dette gikk ut over mestringsfølelsen og hun satt i stedet og tegnet i timene. Det hun funderer over i dag er hvordan ingen fanget opp dette tidligere.  

– Mamma brukte mye tid på lekser sammen med meg. Hun leste en og en setning på norsk, mens jeg repeterte. Det var også viktigere at jeg fokuserte på å lære noen gloser, i stedet for alt. Det hjalp mye å føle at jeg fikk til noe. Jeg fikk dermed ikke følelsen av total hjelpeløshet, forteller Frøya.   

 

“Hun er ikke mindre intelligent, men ting tar litt lengre tid” 

Frøya husker selv hun alltid var veldig nøye og forstod ofte sammenhenger, men det å lese og skrive var nesten umulig. I 5. klasse fikk hun en lærer som endelig så at jenta slet mer enn andre. Hun er ikke mindre intelligent, men ting tar litt lengre tid, hadde han sagt. Det ble en god dialog mellom mor og lærer, noe som ga bedre oppfølging.  

Hun ble først sendt til synstest, uten å finne noe feil, deretter til PPT for testing og utreding. Frøyas dysleksi ble endelig et faktum og de kunne nå fokusere på å få hjelp og tilrettelegging. Sammen med andre elever med utfordringer ble hun satt på rommet de kalte Basen, et eget rom med datamaskiner med skriveverktøy og talesyntese. Hun husker at det var spesielt leit å bli skilt ut fra de andre i undervisningen.  

– Det ble veldig synlig og gikk så klart ut over selvfølelsen. Det ble noe jeg identifiserte meg med. Det å være annerledes, det betydde liksom å være dum, forteller hun oppgitt.  

Frøya forteller derimot at fordelen med å være flittig med skolearbeid er at hun i dag er ekstremt utholdende. Det å strukturere egen læring har også blitt en naturlig ting for henne.   

– Jo mer man jobber, jo større forståelse får man jo for fagene. Jeg satt flere timer hver dag og forberedte meg, mens venninner sa jeg bare kikket litt på det i går. Ett avsnitt måtte jeg lese flere ganger og brukte mye mer tid på å lære meg det, men jeg føler jeg fikk igjen for det senere.   

 

«Gadd ikke skrive dagbok engang»  

På ungdomsskolen fikk Frøya endelig PC med skriveverktøy som hun kunne bruke på skolen og hjemme. Hun var i tillegg aktiv i timene og lysten til å sitte med skolearbeid var der hele tiden, på tross av frustrasjon. Hun fikk også ekstra tid på eksamener, noe som ga henne tid til å slappe av, lese en gang til, for så å repetere.  

– Da jeg fikk bruke skriveverktøy var det veldig nyttig med ordforslagene. Den direkte tilbakemeldingen i programmet fungerte bra, og jeg repeterer fortsatt riktig stavemåte for ord som jeg har problemer med å skrive rett, sier hun.  

På skolen kjente hun fortsatt på det å skille seg ut i klassen og synes hun hadde nok med å forklare for elever hvorfor hun hadde PC. Men etter hvert ble karakterene bedre og hun så nytten av verktøyene. Med hjelp av lese- og skrivestøtte som ga forslag til ord og bedre stavekontroll fikk hun bedre skriveflyt og mulighet til å bruke kreativiteten i tekster.  

– Når det kommer til gode teknikker så har det hjulpet meg å dele opp ordene. Nå bruker jeg ordforslag og skriver raskere med det. Det å skrive tekster på PC var så bra for meg at jeg gadd ikke skrive dagbok engang. Jeg synes det var gøy å skrive tekster og slippe å stave dem. Hvis jeg skriver for hånd nå så merker jeg hvor lite jeg får til uten hjelpemidler, forteller Frøya og ler. 

Selv om Frøya bedret karakterene sine merket hun også at andre medelever kunne stille seg spørrende til hvorfor hun trengte lengre tid på eksamen. Hvorfor trengte hun en time mer enn andre når hun fikk så gode karakterer i fagene? Hun følte dette på samvittigheten, men moren hennes var bestemt og fortalte at hun trengte både tid og verktøy og ikke kunne tenke på den måten.  

– Det er jo for å kompensere for de svakhetene man har, ikke for å bedre meg mer enn andre eller ha fordeler, forteller hun.  

 

Tidlig innsats  

At Frøya fikk bekreftet dysleksien i 5. klasse er tidlig sammenlignet med mange andre. Noen får dessverre ikke vite det før de kommer til videregående og har da allerede slitt seg gjennom mesteparten av grunnskolen.  

– Jeg har vært heldig i forhold til mange andre som sliter med mye sterkere dysleksi, og fordi jeg ble fanget opp såpass tidlig. I tillegg har jeg hatt moren min som en privatlærer så og si. I tillegg har jeg alltid vært motivert for å lære, sier hun.  

Frøya er et eksempel på hvor viktig det er å få god tilrettelegging så tidlig som mulig. Selv om hun ble utredet i 5. klasse, hadde hun allerede rukket å bli hengende etter i de fleste fag. For henne betydde det mye å få en forklaring på hvorfor hun hadde mer problemer med lesing og skriving enn medelevene. Hun ser også nytten av gode lærere og assistentlærere.  

– Teknologien har kommet langt, og vi bør ikke miste de som virkelig sliter. Det er viktig for selvfølelsen og selvforståelsen at disse elevene blir sett. Dette gir motivasjon og lyst til å lære. Fordelene i dag er at det finnes gode verktøy for blant annet PC, som gjør at forskjellen mellom elever utjevnes mer, sier hun.  

 

Kom inn på drømmestudiet 

Nå har Frøya kommet inn på Profesjonsstudiet i Psykologi og flyttet til Trondheim. Hun forteller at hun har jobbet målrettet for dette i seks år og har derfor brukt mye tid på skolearbeid.  

– Jeg er veldig perfeksjonist, har jobbet målrettet og mine venninner ønsket nok at jeg var mer sosial.  Men jeg har alltid vært vant til at ting ikke kommer så enkelt og at utfordringer oppstår underveis. Det største målet mitt så langt har vært å komme inn her i Trondheim og drømmen er å selv kunne være fornøyd med mine prestasjoner og at jeg har utnyttet det jeg er god for, forteller hun.   

 

Frøyas råd til andre ungdommer med dysleksi 

– Ikke tenk at det er flaut å få hjelpemidler, ta imot det du får. Det er ikke noe bevis på at du er dårligere. Ikke funder over om det er noe du fortjener. Alle har svakheter og styrker og det definerer ikke deg som person eller dine begrensninger. Det er heller ingen skam å bruke lengre tid. Tenk hvordan kan jeg bli bedre, ikke hvordan kan jeg bli bedre enn han eller henne. Tenk på dysleksien som at det er det, og du er deg. «Pick your battles», du behøver ikke å kunne alt, avslutter hun.